Så var årets festival over. Torsdagens åpningskonserte fikk jeg ikke med meg, men fredagen starta bra for min del da jeg (heldigvis?) ikke fikk med meg Rita Engdal and the Backbones som etter ryktene å dømme var skikkelig skuffende. Dømmer ingenting da jeg ikke så de eller hørte de selv.
Min første fredagskonsert ble med britiske Dr. Feelgood. Her var det tøffe og fengende blueslåter som fikk det til å rykke kraftig i rokkefoten samt at jeg fikk en omgang med real nakketrim. Stemninga var høy i sirkusteltet som er festivalens tilholdssted og det rokka skikkelig. Det var mange berusa, eller rettere sagt dritingse, mennesker å se...Spesielt blant de over 50. Ikke så pent syn akkurat.
Etter Dr. Feelgoods opptreden var det duket for Nazareth. De hører kanskje ikke akkurat hjemme i blueskategorien, men jeg som er født "rockchick" og ikke "bluesbabe" synes dette var helt topp sett bort fra elendig lyd og kanskje til tider vel overdrevent gitaronani fra en kjepphøy gitarist som kanskje burde vurdert å gå solo. Dårlig lyd var gjengs hele fredag kveld. Diskusjonen om hvorvidt det skyldes uvitenhet for hvordan lyden oppfører seg i et telt uten solide vegger eller om det var et psykisk spill mellom bandene skal ikke jeg bevege meg ut på. Men Nazareth rokket, det skal ikke være tvil om det! Gleda meg til å høre "Love hurts" jeg også som alle de 1799 andre menneskene i teltet, men "Dream on" var den balladen som varma mitt hjerte mest. Men de gode gamle tunge rokkelåtene som grensa til heavy var tøffe, fortsatt sett bort fra elendig lyd. Stive nakkemuskler forsvant på et blunk og rokkefoten ble forvandlet til kraftige spensthopp foran scenen.
Lørdagen var jeg på plass fra første konsert. Det var Frogner tennisklubb som åpna kvelden. Bra, uten å kategorisere hvor på rangstigen "ikke særlig, nokså, veldig, sinnsykt bra" er betegnelsen de får av meg. Var det guttas unge alder gjorde meg positivt overraska og derfor gir de gode skussmål eller var det at de rett og slett var skikkelig bra? Vet ikke helt, har ikke tenkt så mye mer over det. De tankene forsvant ut av hodet mitt i det Omar and Howlers entret scenen. FY FAN så bra!
Rockchicken i meg ble regelrett spaka ut av den gryende bluesbaben og hvis det er dette som er skikkelig blues, ja så digger jeg det! Dette var nemlig "sånn blues" som jeg forbinder med blues. Dette var blues som man hører i de amerikanske filmene og tv-reklamer. Dette vekte følelser i meg å gjorde meg glad! Dette var så sinnsykt bra at jeg alle tidligere artister er glemt. Ingen av fredagens opptredener kan måle seg med denne. Da skal det også sies at jeg på lørdagens show hadde 0 i promille i motsetning til fredagen hvor jeg blåste alt annet enn grønt. Dette var virkelig rått! For en stemme! For en opptreden! Vokalistens gitarspill var et kapittel for seg selv om MÅ oppleves. Den mannen KAN spille og med den gitarhåndteringa er jeg overbevist om at han både spiser, sover, dusjer og har sex med gitaren på seg. Innimellom var jeg litt bekymra for at gitaren skulle knekke av den røffe bahandlinga den fikk. Låta "Monkeyland" var dritkul og stemninga i teltet var til å ta og føle på. Her var det ingen "show off" nykker fra oppmerksomhetssyke bandmedlemmer. Soloopptredener under dette showet var en fryd å høre på både fra bass og trommer. Trommene var helt rå og jeg tok meg selv i å stå og stirre med et fårete smil om munnen fra midt baki teltet. I tillegg må det nevnes at lyden var sinnsykt bra og svenske "Robban" som kjørte lyden for Omar ande the Howlers gjorde en fremragende jobb.
Når Hanne Boel entret scenen var stemninga fortsatt høy og det var like mange mennesker i teltet om ikke flere. Men for meg ble dette en nedtur. Greit at hun er "souldronning" men dette ble en søvndyssende opptreden etter energiske Omar ande the Howlers. Jeg ble mer opptatt av å skjule at jeg sto og gjespet og brukte det meste av konserten til å late som ejg var engasjert mens jeg fulgte med på klokka. Dene enste låten jeg lytta oppmerksomt til var "I wanna make love to you". Jeg sier ikke at Hanne Boel ikke gjorde en bra jobb, for hun har en sinnsykt bra stemme, hun er smilende og positiv på scenen og musikken var bra. Gjør meg likevel opp en mening om at denne konserten burde vært som nr. 2 og ikke den avsluttende denne lørdagskvelden.Årets bluesfestival oppsummerers til å være vellykket og jeg, en gryende bluesbabe, gleder meg allerede til neste år!
Pst! Lørdag formiddag fikk jeg med meg en "alternativ" konsert med L.A Laplanders. De som står bak dette bandet er bl.a gjengen fra Kill Buljo. Det var tekster hentet rett fra levra som kanskje ikke akkurat passet for små gryter, men med åpent sinnav r dette tøft. De var dyktige og tekster og tørrprat mellom låtene er preget av mye humor og bittelitt alvor.Sjekk ut selv på: http://www11.nrk.no/urort/user/?id=51080
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar